Noen flere antrekksbilder fra Elingaard bringer med seg enda litt mer historie fra denne fascinerende herregården.
Elingaard nevnes faktisk fra kilder så langt tilbake som slutten av 1300 – tallet. Siden den gang har den brent ned hele to ganger. Det bygge som står nå, er som nevnt fra 1700 tallet. La oss snakke om det som faktisk er spennende her i denne tørre opplysningsbloggen om en gammel herregård …
-Hemmeligheten om Elingaard –
#2 – Likværelset, og slutten på 400 år i familiens eie.
«Så vi spaserer rundt der mamma og jeg. Knipser bilder med alle bakgrunner det er mulig å finne rundt omkring på denne herregården. Solen er vår faste følgesvenn, og jeg blir virkelig inspirert av å spasere rundt på eiendommen denne septemberdagen. Jeg fortsetter å drømme meg bort i livene som har kommet og gått her. Det er så rart at så mange mennesker har levd livene sine innenfor disse veggene. Livene som har gått gjennom skiftende tider.
Hvordan var det å være tilskuer i selskapet der en herre knivstakk flere av gjestene sine, en gang på slutten av 1300- tallet? Hvordan var det bare å være tjenestepike på et slikt eventyrslott en gang på 1600- tallet? Hvordan var det å være Birgithe Christine, og se barndomshjemmet brenne ned en gang i 1746, sammen med alle hennes diktsamlinger? De hun hadde brukt så uendelig mange timer på.
Alle disse hendelsene og uendelig mange fler. Øyeblikk. Gode og onde. Som har skjedd nettopp innenfor disse veggene. Så mange følelser og tanker som har passert i menneskers hoder, så mange handlinger som aldri skulle funnet sted.
Jeg synes det er litt trist at det ikke er liv innenfor en så vakker bygning lenger. Den brukes riktignok til utleie, og noen arrangementer, men det er jo ikke helt det samme. Bygningen lyser ensomhet mot meg. Ingen latter, glede, eller sorg fyller rommene på samme måte lenger. Ingen hverdagsliv. Ikke sånn det en gang var. Bygget er fult av disse presseningene fordi det skal males. Det er litt synd, for det hindrer meg fra å ta noen særlig fine bilder av selve hovedbygget. Det frister litt å dra tilbake, og fotografere det når det en dag er ferdig malt.»
Likværeslet – også kjent som – «Det Huitfeldske likkammer»
Sånn serr. Hvor sjukt er det ikke at de hadde et likkammer i huset de bodde i ? Et oppholdsrom for liket. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe som er eklere. Men det hadde de altså på Elingaard, og det var faktisk ikke så uvanlig heller.
Likværelset er faktisk det eneste rommet i bygget som har stått så og si urørt siden 1700- tallet. Logisk nok var det plassert lengst mulig unna rommene som ble brukt til daglig. Likværelset var uten peis eller noen form for varme, slik at liket skulle holde seg lengst mulig. Kisten med den døde ble plassert her mens man ventet på begravelsen. Når denne omsider kom, ble kisten løftet ut gjennom luken, og tatt imot av folket ute. Hele poenget med dette var at man trodde at dersom man bar den døde gjennom hoveddøren, ville vedkommende finne veien tilbake, og gå igjen. Rommet i seg selv skal visst være dekorativt malt med motiver som er inspirert av kinesisk porseleen. Jeg har aldri vært der inne, men jeg må si det virkelig fascinerer meg veldig. Noe som garantert gjør meg litt sær og meget spesiell. Men det var mannen til Birgitte Christine som antakelig var den første til å benytte seg av dette fascinerende værelset …
og da passer det jo å spasere videre til en mer tragisk side av historien om Birgithe Christine. Hun som faktisk var en av tidens fremste feminister. Kanskje uten å være klar over det selv. Det vil jeg påstå. I motsetning til de fleste husfruer på den tiden, var hun en av dem som turte å ta kontroll. Turte å stå frem og bestemme. Turte å være en leder, selv om det ble sett ned på. Etter å ha gravet meg litt inn i kilder fra nasjonalbiblioteket fant jeg ut litt av hvert 🙂
Hun og mannen ga mange gaver til kirken. Blant annet en kirkeklokke støpt i Amsterdam som fremdeles var i bruk i Onsøy kirke i 1963… noe jeg innser er en stund siden. Så jeg vet jo ikke om de fremdeles bruker den nå. Men den ble brukt lenge uansett da. To hundre år eller noe sånt.
Birgithe fikk intet mindre enn ni barn. Av dem var fire sønner, og det var sønnen Valentin Wilhelm som ble arvtager av gården. Konen hans Ingeborg Christine var en svert begravet frue som holdt foredrag i København. Dette er det funnet skriftlige kilder fra som skryter henne opp i skyene. Hun dro dermed tanken om å være kvinnelig leder videre fra sin svigermor. Ah. Jeg elsker det. Å holde foredrag i offentligheten når du var kvinne, var virkelig noe som krevde mot på den tiden. Bare sånn til info
Dessverre gikk økonomien dårlig for de to som skulle overta herregården. Det er ikke så rart med tanke på at det trolig stod dårlig til fra før, grunnet alle utgiftene for å bygge opp igjen det gigantiske herskapshuset etter brannen. I tillegg hadde økonomiske uroligheter og nedganger generelt gjort det vanskelig med forretningene. Om ikke dette var nok ble Valentin Wilhelm funnet skyldig i å ha tatt imot pengegaver for militære tjenester, noe som var straffbart. Han ble satt i arrest i fire uker, og mistet sin militære stilling. Nå hadde de ikke bare mistet herskapsgården og formuen. De hadde også mistet den sosiale statusen.
Det må ha vært fælt. Å gå fra å ha alt til ingen ting.
Denne gården som i flere hundre år hadde vært et sosialt midtpunkt og en av de fremste repesentantene på adelen i dette området. Våren 1777 ble det holdt auksjon for alt innboet på gården, og året etter ble den lagt ut for salg. Hvilket nederlag for Valentin Wilhelm som ble den siste eier av Elingaard i en slektsrekke som hadde vart i over 400 år.
Dette var nok det siste dere hører om Elingaard fra meg. Kanskje for alltid. Kanskje kommer jeg på noe mer å dele en gang i fremtiden. Enn så lenge ønsker jeg deg en god kveld videre kjære leser 🙂
Kilder:
Nasjonalbiblioteket (lenke)
Victoria Skjortnes 