It`s not like we care too much …

After lifting our hands, shouting hallelujah for exactly an hour and a half, we are now placed in the middle of a big crowd. We have to wait for the train to get home to the tiny room in the collective that Asta calls her home. About forty minutes of waiting feels like much right now.

Like any other coffee-icher Christian, I think it’s okey to kill these coming seconds at a café. For some reason, it’s like something comes over me halfway in line for one of these cofeeshops. I just don`t want coffee.

When in world history did this happen last?

We can go somewhere else? Asta looks at me, but shakes her head. Sure. There are a ton of eating places here. Lots of places to sit just to kill the time. All these people. All the stories that circle around us.

«If we have any coins left ?»

Suddenly a thin, young boy stands above us. He looks at us with an intense look. He has a red hooded  sweater, and the hood is pulled well over some greasy hair. It has some length that hair. Spaghetti hair in a slightly brown color.  A very big jacket. If there is something you often encounter here, It`s these homeless people.

We are Norwegians.Skeptical, and little wary on letting our money go to someone’s drug that probably destroys their lives more. Asta proposes to buy him some food instead, but he lifts up a coffee cup and a bag of pizza. He obviously has enough food. She thinks about a couple of minutes, but finds a note. She is a little sceptic.

Not because we dont want to help, but because we are pretty unsure whether this money actually helps. Asta clearly states that he must use them on something proper. Not drugs. He promises. Promises that he dont do drugs. He is just homeless. Jobless. Not an addict. Well. That is a promise we don`t exactly take for goof. Rather, on the contrary really.

But do you know what? It doesn`t matter.

It doesn`​t matter to me if ninety percent of the words that flows out of him about a terrible childhood is true. It doesnt matter if he`s just an other good example of a meanipulative drug addict who needs that money for drugs.

Why?

Because I sincerely believe that once you’ve landed on the street you have not had it easy. Whatever the reason is. Then your life is actually not very cool. The last thing you need is a meeting with several distinguished people who look at you like a rat.

So we stand there with this boy. Time goes by. He says he is 21 years old. In fact, he is just another young adult. Just like us. Alone in this world, without the energy to think about the future. It hits me. It could be me. It actually did. He is so young and has given up life in a way. That despite the fact that this life has just begun.

Asta talks about everything and nothing. She keeps this little special conversation going. Tells him that he is loved. That he is not an orphan, because there is a father in heaven who loves him. Whether he chooses to believe it or not. Telles hum that he should not give up his dreams. It is going to be all right. Everything is going to be alright. I’m a little skeptical a few feet behind, and look at several of the outcasts who circle around us like vultures. They keep eye contact with the boy, and on several occasions they stand close to Astas`bag while she is deeply busy with this conversation. I'm not so naive. I`m actually quite sure he is working with them.

They disappear gradually.

The conversation continues and continues. The weird thing is that the boy seems grateful. Thankful for someone actually taking their time to take this talk. Despite the fact that we did not give so much money, we spent a few minutes of our time. I am convinced that he needed it. Needed to be seen. Needed to express some opinions about this hopeless society without space for him.

I’m actually sure it meant a difference. Because when we say we must go to reach this train, he looks sad. For reals. He has talked a lot. We have listened. Smiled. Nodded. Agreed in that life is terrible, but reminded him that there is indeed hope.

«Remember, you are love. You are more than nothing. God sees you and he is not far away.»

He is about to give both of us a hug, but we are a little too quick on our way. He thanks for the money and for the talk. I think the last really was what meant the most. My point is that we all tend to be too quick to judge. Too quick to put in box and hurry on. Sometimes just a few nice words are needed to make a whole difference.

This is church for me. Not just lifting your hands and shouting hallelujah. Not just burying us in the four walls we mention as a church. But to see people and show love like Jesus has said we should do. How he did. The way he had done if he was the one who met an outcast on a Sunday morning on the train-station. 

Reklame

Hvorfor DU kan snu kroppspresset

5. August 2018

«Så der står vi. Tre samfunnsengasjerte, unge kvinner med tåspissen pekende ut av bryggekanten. Jeg løfter hånden for å holde meg for nesa, og ser bort på bestevenninnene mine for å høre om vi skal hoppe på likt. Ordene rekker ikke å slippe ut av munnen min før jeg ser dem forsvinne foran meg. De synker begge ut i det mørke havet. Så jeg blir stående der splitter naken i mørket, i et par sekunder før jeg også forlater den trygge grunnen, og synker ned i dypet.»

Nakenbading midt på natten, ja. Det er lite som er så befriende som det. Kanskje er det ekstra befriende i 2018. Et par minutter der du kan legge utseendepresset på hylla på ekte. La pupper, rumpe og det som eksisterer, og ikke eksisterer av valker henge, og dingle idet bena tar sats og hopper uti med et digert plask. Et par sekunder der du bare er deg, og ingen skal se, kommentere eller dømme. Et par sekunder kan du glemmer å sammenlikne deg med alle rundt.

Det kroppspresset vi hører om, og kjenner på. Det vi hater, og mange føler seg oppslukt av. Vi er jo alle ofre for det voksende individualistsamfunnet som er styrt av sterke markedskrefter. Et samfunn der alt handler om tilbud og etterspørsel, fremfor menneskeverd og kjærlighet. En offerrolle vi fint påtar oss alle sammen fordi vi er så drittlei av at skjønnhetsindustrien tjener cash på å ødelegge livene våre. Vi tar på oss rollen der vi kritiserer toppbloggere og influencere for å være dårlige forbilder, og på moteindustrien som presser på oss usunne skjønnhetsidealer.

Dessverre er det ikke like mange som tar på seg ansvaret for å snu denne trenden som å klage over den. For til tross for at dem med mange følgere, og stor innflytelse selvfølgelig har et stort ansvar for å være gode forbilder – betyr ikke det at vi andre ikke kan gjøre noen ting.

Grunnen til at jeg i det hele tatt orker å røre borti denne suppegryta er at jeg faktisk har troen på at trenden kan snus.  Jeg har troen på at dette er en trend vi kan greie å snu selv.

Kjære du som lever i 2018. Kjære du som er en del av et samfunn styrt av følelser og tanker om at virkelighet er noe subjektivt, og ikke en objektiv sannhet som defineres av lover å regler, hverken fysiske eller religiøse. Kjære du som lever i et samfunn som forteller at min virkelighet godt kan være reel, så lenge den ikke påvirker noen andre …

Jeg har alltid vært tilhenger av tankegangen av individualisme på den måten at individet har rett til å bestemme over seg selv. Så lenge dine valg ikke går utover noen andre enn deg selv, kan du få lov til å gjøre det som passer deg for min del. Men i det siste har jeg begynt å lure på om dette egentlig er en farlig tankegang som gjør at enkeltmennesket drukner.

Jeg synes bare det er så merkerlig. Betenkelig og rart at mer vi ønsker å tilrettelegge og åpne opp for at menneskers subjektive realitet er virkelig, jo mindre sett blir man. Jo mer er man en i mengden. For vi roper alle etter å bli sett, etter å få flere likes og følgere på sosiale medier, etter å få bekreftelse fra omverdnen.  Allikevel er det svært få som faktisk føler seg sett.

Flere ønsker å bli sett, færre klarer å se. Se enkeltmennesker. Se og bry seg om noen andre enn seg selv. Det er ikke ment fordømmende på noen måte, men jeg tror vi alle har en vei å gå her.

Så kjære du som leser dette. Jeg vil oppfordre deg til å være en som ser. En som ser medmenneskene dine, og som viser med hele deg at til tross for ulikheter – er nestekjærligheten faktisk det viktigste.

Så tilbake til dette kroppsfokuset. Alt for mange jenter jeg har snakket med, har hatt den perioden der de skal være litt ekstra sunne, og trene litt  mye for å gå ned et par kilo. Det er ganske så utbredt blant gutta også. Selv om det hos dem ofte heller handler om å bli biff fremfor å gå ned i vekt.

Men folkens. Uansett hvordan ditt eget selvbilde er ; pass på hva du fronter.

Gutter, når dere snakker om trening. Ikke glem at trening først og fremst er bra for både psykisk og fysisk helse, fremfor kun et fremkomstmiddel til drømmekroppen. For trening er bra. Det er sunt. Men å skryte av bicepsen, og snakke om kostholds-programmet, og trenings-programmet som gir de mest markerte musklene. Er det egentlig nødvendig? Må man fortelle at man strever etter den fineste six-packen, hele tiden?

Om dine motiver for å trene er å bli digg, er det kanskje ikke noe du må presisere til kompisene hele tiden, eller?

Jenter, må vi alltid klage over puppene og rumpa? Må vi alltid syte over hvor store lårene våre er, eller hvor stygt det er med disse strekkmerkene? Må vi alltid snakke om disse kaloriene? Det er veldig lov å være usikker, det er faktisk veldig forståelig. Men du kan faktisk  gjøre ditt for å unngå at din usikkerhet påvirker andre.

Jeg prøver ikke å si at det ikke skal være lov å si noe som helst. Hvis det er sånn at du er så usikker, kan du vel heller si det da? Være ærlig med bestekompisene og snakke åpent om at du har et anstrengt forhold til egen kropp?  Vær ærlig fremfor å normalisere at vi hele tiden ønsker å endre hvordan vi ser ut. Det skal jo ikke være sånn!

Jeg er bare så lei av at vi glemmer hva kroppen vår er. Den er jo strengt talt kun et fremkomstmiddel fra A til B. Den skal være sterk, og sunn. Den skal være i balanse som et resultat av at du har det bra på innsiden.

Vi kan ikke legge all skylden på sosiale medier. Selvfølgelig har influencere et ansvar. Jeg er fult klar over at man sjelden klarer å bestemme hva man blir påvirket av, men vi kan faktisk, til en viss grad, bestemme hvordan vi ønsker å påvirke andre.

Vi må slutte å la kroppen være et symbol for hva som er viktig. Kan vi ikke please bli litt flinkere til å gi hverandre komplimenter om hvem vi faktisk er, og ikke bare om hvordan vi ser ut? Jeg foreslår ikke akkurat at det skal innføres en lov som nekter oss å fortelle bestevenninna at hun er pen. Men det trenger vel likevel ikke å være de eneste komplimentene vi gir? Det er faktisk lov å påpeke hvor morsomme noen er, hvor kreative eller hvor intelligente de er. Det er lov å komplimentere personlighet og utstråling. Ikke kun pupper og rumpe eller sixpack.

Vi må ta på oss rollen som forbilder. For det er vi alle sammen selv om det varierer for hvor mange. La oss være forbilder som ser hverandre, og slutter å normalisere det å hate egen kropp.

«Tre jenter med totalt ulike kroppsfasonger, som plasker rundt i saltvannet. Det er ganske varmt, for det har jo vært litt av en drømme-sommer. Jeg innser plutselig at man kunne klippet og limt litt fra oss tre, og kanskje sydd sammen noe som liknet idealkroppen. Men hvorfor gidde det? Vi er jo så fine som vi er. Så unike på hver vår måte. Men vet du hva? Det betyr faktisk ingen ting hvordan disse kroppene våre ser ut. For vi er så flinke, så smarte, så reflekterte. Utseendet vårt definerer på ingen måte fremtiden. Vi får til så mye, og vi har livene våre fremfor oss. Vi er så veldig bra nok, til tross for at Instagram kanskje sier noe annet.»

 

 

Ingen ser, men alle vil bli sett

Mens jeg scroller nedover de ulike Tv- kanalene en vanlig mandagskveld, kommer jeg over en dokumentarserie som er så bra at jeg ender opp med å se alle episodene. «Else: om selvmord» har gått i fire deler på Tv-Norge den siste uken, og omhandler det tabubelagte temaet om mennesker som velger å ta sitt eget liv. Jeg syntes denne dokumentaren var veldig lærerik, og jeg utnytter dermed anledningen til å skrive litt om nettopp dette. Det vonde, og vanskelige temaet som angår så mange flere enn vi skulle ønske.

Selvmord. 

I disse dager er statistikken for dem som tar selvmord økende. Til tross for at vi i Norge i dag har bedre hjelpe-tilbud enn noen gang, er det mellom 500 og 600 mennesker som tar sitt eget liv hvert eneste år. Omtrent ti ganger så mange begår selvmordsforsøk. Til sammenlikning er det «bare» rundt 140 som dør årlig i trafikken. (NHI)

Det er grusomt, og forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land, allikevel klarer vi ikke alltid å hjelpe dem som trenger det mest.

Selvmordstanker er tabubelagt. Skambelagt.  (LES : Hvorfor du aldri var ment til å føle skam) Vanskelig. Hemmelig. Det er dessverre noe for få tørr å snakke om, til tross for at de hadde trengt det.

Man skulle kanskje tro at de fleste som tar sitt eget liv har psykiske lidelser. Men psykiske lidelser alene er faktisk sjelden årsak til selvmord. Det er som regel sammensatte grunner til at noen kommer til en så alvorlig avgjørelse.

I mange tilfeller kommer et selvmord som lyn fra klar himmel på de pårørende. Det er vanskelig og tungt, men jeg har troen på at det er noe vi kan gjøre for å redusere disse grusomme tallene.

For politikerne kan ikke gjøre den forskjellen vi som enkeltmennesker kan. Vi som er venner, kollegaer eller familie. Vi som har en personlig relasjon til, og vi som er en del av hverdagen til. Vi som er der når noen vi kjenner har det tungt enten vi ser det eller ikke.

Selvfølgelig kan vi alle bli flinkere til å spørre om noen har det bra, og faktisk mene det. Det er lov å ta seg tid til å snakke om de vanskelige temaene. Det er lov å se. Det er sårt og vanskelig å bevege seg inn på temaer som dette. Men ærlig. Hvordan kan vi la noe som er så farlig være tabu? Vi må faktisk gjøre noe for å fjerne skammen bak å søke hjelp! Er det ikke heller bedre å bry seg en gang for mye, enn for lite?

Det sjelden lett å oppdage at noen sliter. Noen ganger er det helt umulig. Alt kan virke bra utad, men ikke være det bak fasaden. Mange sliter i det skjulte uten å tørre å be om hjelp. Det hjelper ikke at psykologer og hjelpetelefoner finnes over alt, hvis man ikke benytter seg av dem.

Dessverre kan vi ikke tvinge noen til å be om hjelp. Men vi kan gjøre vårt for å fjerne tabuet, og skammen rundt vanskelige temaer som dette. Vi kan gjøre vårt for å være medmennesker som ser, og som viser at vi er der om noen skulle trenge en hjelpende hånd.

Jeg tror at bevisstgjørelse fører til at vi sammen kan redde liv.

Jeg er overbevist om at hvis vi brukte halvparten så mye tid på å tørre å snakke med hverandre, som vi bruker på å like og kommentere hverandres bilder på Instagram – hadde vi kommet ganske langt. Tenk om vi alle hadde brukt like mye energi på å se hverandre, som å skrike etter å bli sett.

Alle skriker etter å bli sett, men de færreste tørr å se.

Det er aldri din feil at en du er glad i velger å ta sitt eget liv. Noen ganger er det dessverre lite du kunne gjort. Valget om å avslutte livet tilhører til syvende og sist personen selv. Men vi kan alle være med å redde liv i fremtiden ved å fjerne stigmatiseringen av mennesker med selvmordstanker, og skammen bak det å søke hjelp. 

Så folkens. La oss være mennesker som er opptatte av å se, og vise kjærlighet ved å støtte hverandre. Men ikke minst, ved å tørre å snakke om de vanskelige temaene. Heller en gang for mye enn en gang for lite.