Australia er akkurat sånn du drømmer om. Helt sånn du tenker deg at det er. Like varmt, vakkert og avslappende. Atmosfæren roper ro. Stress eksisterer ikke. Planer er oppskrytt. Livet ordner seg alltid. Men selv etter et og et halvt år tok jeg det ikke for gitt. Jeg var like overveldet hver gang jeg lot barbeinte føtter løpe i den varme sanden. Like takknemlig hver gang jeg ble ekstra solbrent, like overrasket hver gang jeg så operahuset, og like smigret hver gang noen fortalte at aksenten min hørtes australsk ut.
Selv om det eksisterer hverdag i Australia også, er det noe med denne kulturen som får det hele til å føles som en livslang sommerferie. Lenge håpet jeg at jeg kanskje kunne bli der for alltid. Det var liksom en liten drøm jeg ikke håpet ble sann. Det er rart med det der. Alt jeg ville var å bli i sommerparadiset for alltid. Beholde den samme, gode jentegjengen. Bruke en formue på kjøpe-kaffe of vegansk smoothie for resten av livet. Tanken om å dra derfra var så fryktelig lite fristende. Evig sommer passet meg faktisk veldig bra. Jo lenger tid det gikk, jo mindre hadde jeg lyst til å forlate varmen. Samtidig økte hjemlengselen.
Å plutselig. Helt sånn som det. Like fort som jeg følte meg hjemme «down under» var jeg allerede tilbake i Norge. Noen ganger føles det som at det hele bare var en drøm. Har hverdagen virkelig en gang vært tilbrakt et stenkast fra verdens vakreste strender? Har vennegjengen virkelig møttes på de kuleste hipster-kafeene, og har jeg virkelig spasert rundt i flipp-flopper, snakket engelsk, og hatt varige tan-lines?
Det var en drøm jeg aldri ble vekket fra før den var over. Nå drømmer jeg bare tilbake. Drømmer nok en gang om at jeg må bli flink til å sette pris på øyeblikket. Du aner ikke når det plutselig er snappet vekk for alltid.
Victoria Skjortnes 