Ingen ser, men alle vil bli sett

Mens jeg scroller nedover de ulike Tv- kanalene en vanlig mandagskveld, kommer jeg over en dokumentarserie som er så bra at jeg ender opp med å se alle episodene. «Else: om selvmord» har gått i fire deler på Tv-Norge den siste uken, og omhandler det tabubelagte temaet om mennesker som velger å ta sitt eget liv. Jeg syntes denne dokumentaren var veldig lærerik, og jeg utnytter dermed anledningen til å skrive litt om nettopp dette. Det vonde, og vanskelige temaet som angår så mange flere enn vi skulle ønske.

Selvmord. 

I disse dager er statistikken for dem som tar selvmord økende. Til tross for at vi i Norge i dag har bedre hjelpe-tilbud enn noen gang, er det mellom 500 og 600 mennesker som tar sitt eget liv hvert eneste år. Omtrent ti ganger så mange begår selvmordsforsøk. Til sammenlikning er det «bare» rundt 140 som dør årlig i trafikken. (NHI)

Det er grusomt, og forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land, allikevel klarer vi ikke alltid å hjelpe dem som trenger det mest.

Selvmordstanker er tabubelagt. Skambelagt.  (LES : Hvorfor du aldri var ment til å føle skam) Vanskelig. Hemmelig. Det er dessverre noe for få tørr å snakke om, til tross for at de hadde trengt det.

Man skulle kanskje tro at de fleste som tar sitt eget liv har psykiske lidelser. Men psykiske lidelser alene er faktisk sjelden årsak til selvmord. Det er som regel sammensatte grunner til at noen kommer til en så alvorlig avgjørelse.

I mange tilfeller kommer et selvmord som lyn fra klar himmel på de pårørende. Det er vanskelig og tungt, men jeg har troen på at det er noe vi kan gjøre for å redusere disse grusomme tallene.

For politikerne kan ikke gjøre den forskjellen vi som enkeltmennesker kan. Vi som er venner, kollegaer eller familie. Vi som har en personlig relasjon til, og vi som er en del av hverdagen til. Vi som er der når noen vi kjenner har det tungt enten vi ser det eller ikke.

Selvfølgelig kan vi alle bli flinkere til å spørre om noen har det bra, og faktisk mene det. Det er lov å ta seg tid til å snakke om de vanskelige temaene. Det er lov å se. Det er sårt og vanskelig å bevege seg inn på temaer som dette. Men ærlig. Hvordan kan vi la noe som er så farlig være tabu? Vi må faktisk gjøre noe for å fjerne skammen bak å søke hjelp! Er det ikke heller bedre å bry seg en gang for mye, enn for lite?

Det sjelden lett å oppdage at noen sliter. Noen ganger er det helt umulig. Alt kan virke bra utad, men ikke være det bak fasaden. Mange sliter i det skjulte uten å tørre å be om hjelp. Det hjelper ikke at psykologer og hjelpetelefoner finnes over alt, hvis man ikke benytter seg av dem.

Dessverre kan vi ikke tvinge noen til å be om hjelp. Men vi kan gjøre vårt for å fjerne tabuet, og skammen rundt vanskelige temaer som dette. Vi kan gjøre vårt for å være medmennesker som ser, og som viser at vi er der om noen skulle trenge en hjelpende hånd.

Jeg tror at bevisstgjørelse fører til at vi sammen kan redde liv.

Jeg er overbevist om at hvis vi brukte halvparten så mye tid på å tørre å snakke med hverandre, som vi bruker på å like og kommentere hverandres bilder på Instagram – hadde vi kommet ganske langt. Tenk om vi alle hadde brukt like mye energi på å se hverandre, som å skrike etter å bli sett.

Alle skriker etter å bli sett, men de færreste tørr å se.

Det er aldri din feil at en du er glad i velger å ta sitt eget liv. Noen ganger er det dessverre lite du kunne gjort. Valget om å avslutte livet tilhører til syvende og sist personen selv. Men vi kan alle være med å redde liv i fremtiden ved å fjerne stigmatiseringen av mennesker med selvmordstanker, og skammen bak det å søke hjelp. 

Så folkens. La oss være mennesker som er opptatte av å se, og vise kjærlighet ved å støtte hverandre. Men ikke minst, ved å tørre å snakke om de vanskelige temaene. Heller en gang for mye enn en gang for lite.